Til Eloise

Dråpedans

Langs sildrande saltstiar

Over kirsebærkinn

Vakrare no enn før
Blikket du ser med

Sterkare no enn før
Hender du held med

Varmare no enn før
Kroppen du bur i

Mjukare no enn før
Orda du gjev

Ljosare no enn før
Stien du trør på

Fleire no enn før
Som held deg i hand

Lengre no enn før
Dagar du andar

Større no enn før
Tankar du fostrar

Hardare no enn før
Vilja til sanning

Vidare no enn før
Spora du sett

Venare no enn før
Andlet som veit

Høgare no enn før
Ropa frå hjarte

Reinare no enn før
Elden du tenner

Djupare no enn før
Kjensla av kjærleik

Les meg
sakte
Med trykk på kvar line
Som eit dikt

På undergrunnsstasjonen svevde en gul, en grønn og en blå ballong. Knytt sammen med en rød tråd hengende etter. Sakte flytende en meter over bakken. Forbi de apatisk ventende. De var skitne, jeg vet ikke hvordan ballonger kan bli skitne, men det var de. Stoffet som holdt dem flytende var i ferd med å bli borte. De subbet over det skitne gulvet. Flere ganger var de farlig nær perongkanten.

Da de dundrende vognene suste inn på stasjonen, ble ballongene løftet opp i et siste svev. Da toget hadde forlatt stasjonen, lå ballongene stille på gulvet. Nye ventende kom og gikk, intetanende om at for bare et minutt siden hadde de fløyet.

regnet | gåvepapiret

solstikk gjennom bladgull

Glitring på vatnet | på breidda ein @Svanevokter

gjess flyg plog | vatnet kreppar seg | og eg vardar | ofte

eg ser på hendene mine | i lyset frå regnet | sorgtid og kjærleiksluft

drope for drope | vert eg ny | døypt i regnet | og i hendene mine ser eg | ein ny dag

brillene fulle av regn | eg myser mot brevet frå postkassa

alt eg ser er ii | to individ | hand mot hand | V | du og eg | M | slik stod me | postkassa visste | før meg no

Borna mine er små

Dei mumlar, skravlar

Og somtid

Veit ein kva dei vil

Ikkje som dei store borna

Som snakkar reint

Men mine smiler då

Frå tid til tid

Solstikk gjennom blafrende bladgull.

Det blanke arket ser på meg. Venter. Undrer seg på hva jeg skal fylle det med. Jeg vil fylle det med ord som fortjener det. Noen ord roper høyt for å bli hørt. Men de har jeg skrevet før, og de har vist seg å egentlig ikke fortjene det. Jeg må prøve å finne ordene som er så gode at de ikke trenger å ropes for å bli hørt. Ord som av egen kraft har livets rett. Jeg vil la de strømme ut, og lage sin egen kilde der andre kan finne strømmer av levende ord, lenge etter jeg selv er borte.

Er det for mye å kreve av mine egne ord? Har de det i seg å leve opp til slike forventninger? Jeg er svanger med så mange ord, men jeg velger selv hvem som skal fødes og få leve. Det er hverken tid eller plass til dem alle. Tankens værktøy jobber iherdig og hviler aldri. Ikke før jeg har fylt alle ark med ord som bare må hviskes for å være ild i tørt gress. Jeg vil løpe barbeint i det brennende gresset. Aldri stå stille. Jeg vil male hver by. Jeg vil hviske ord man aldri glemmer. Stille, men aldri tie. Den døde tier, og jeg vil leve etter min død. Jeg vil se inn i øynene til mine barn og deres barn og deres barnebarn. Og se tanker som fortjener å få leve. Ord som betyr noe selv når de ikke finnes lengre. Først da har jeg fylt arket slik jeg vil, og kan legge ned pennen.